(Edel / Playground)
Brett rett fra jammerdalen.
Exit Suede, velkommen tilbake til Brett Anderson som soloartist. Den androgynt utseende frontfiguren i en av nittitallets største britiske grupper har kastet den sterkeste Bowie-fascinasjonen på båten (ikke minst i stemmen) og fremstår nå glamfri og dypt melankolsk, hovedsakelig backet opp av piano og gitar. Det hviler en tungsindig oppgitthet over «Wilderness» som dessverre gjør helhetsinntrykket mer ensidig og monotont enn godt er. Dette er en klagestemning som Andersons innsmigrende stemme ikke klarer å skape lys i, men forsterke på en måte som gjør uttrykket svært knugende der det kunne ha vært vakkert. Mye kan tyde på at veien mellom å gjemme seg bak Suedes overdådighet til å fremstå naken og alene har vært i største laget for Brett Anderson.
ANBEFALTE KJØP: «The Empress», «Chinese Whispers» og «Blessed».
STEIN ØSTBØ