(Geffen/Universal)
Fortsatt unike, fortsatt oppegående.
Så lenge det finnes triste 17-åringer, og folk som med skrekkblandet fryd liker å mimre tilbake til da de var triste 17-åringer, vil det alltid være plass til The Cure. Dét beviste Robert Smith og hans kumpaner da de holdt en fabelaktig tretimers tristessemesse i Oslo Spektrum tidligere i år. Deres trettende studioalbum argumenterer også bra for bandets videre eksistens.
To spor inn i «4:13 Dream» har de unnagjort både den sensuelt dvelende Cure-låten og den snappy pop-Cure-låten, en miks som opprettes gjennom mesteparten av platen. Slutten ødelegges imidlertid av kjedsommelig bråkete gråværsrock som hinter om at Smiths opprinnelige plan - å gi ut et dobbeltalbum - nok var best å skrinlegge, ja.
De 11 første sangene utgjør derimot noe som kunne vært et semiklassisk Cure-album, med et lydbilde like gitartungt og synthfritt som det var i Spektrum, og med den sterkeste popnerven bandet har bydd på siden «Wish» (1992).
ANBEFALTE KJØP: «Underneath The Stars», «The Only One», «The Reasons Why», «The Hungry Ghost»
THOMAS TALSETH