Er de terrorister - eller brikker i terroristers spill?
DOM: Oi! Skal si denne rekordartet lite plausible actionthrilleren ikke er redd for å pøse på. Vi snakker høyteknologisk overvåkningsfetisjisme á la «Jason Bourne», to hverdagsamerikanere (de heter visst «rørlegger Joe» nå om dagen) fanget i et Hitchcock-spill de ikke vet et døyt om rekkevidden av og en allvitende, altseende gigantcomputer i gull som får «HAL» fra «2001: En romoddysé» til å se ut som en kuleramme fra 1920-tallet.
Regissør Caruso nekter seg ingen ingredienser i den paranoide post-11. septembersausen sin, og det skal sies at han har et ålreit grep om selve temperaturen. At «Eagle Eye» likevel ender opp som en overivrig, uinspirerende film skyldes ikke bare to bleke skuespillere i hovedrollene, men også at personene de gestalter er rene pappfigurer. LaBeouf er den giddalause døgenikten som må finne «helten i seg selv». Monaghan er den stressede alenemoren med et hjerte av gull som strever med å få livet til å gå opp. Thornton er den strenge, solbebrillede FBI-agenten som skuer tenksomt ut i horisonten fra sin plass på åstedet.
Moralen i historien føles som et pliktløp og en ettertanke. «Eagle Eye» er velsmurt, men til syvende og sist for tunglabbet for sitt eget beste. Det kan bli for mye av det gode, ja.
MORTEN STÅLE NILSEN