HANDLER OM: Cecilie er 13 - og dødssyk. Stilt overfor det uavvennelige, rives og sliters hun - og hennes nærmeste - med opprør, sinne, håp og resignasjon. Innerst inne vet Cecilie at hennes liv blir kort. Desto dyrebarere blir noen nylige minner - som en vár forelskelse under en familietur til Spania.
Men Cecilie får hjelp: En dag sitter en engel i hennes rom. En underlig figur. Som ikke kan forklare allverdens; det er snarere Cecilie som må lære ham litt om saker & ting. Men engelen har én nådegave: Han ser. Han er sendt for å se Cecilie. Det gjør ikke dødens grimhet penere. Men han kommer med nærvær og lek, som gjør livets avslutning lettere å bære for den unge jenta.
DOM: Ingen skal si at «I et speil i en gåte» gjør det enkelt for seg selv! Vi befinner oss ved de helt grunnleggende eksistensielle spørsmål; religioners, filosofiers, livsanskuelsers utgangspunkt.
Det handler om livets slutt. Og de nærmestes forhold til den døende. Vanskelige greier! Men jeg synes filmen - på sitt eget, enkle vis - både bevarer anstendigheten og gir utgangspunkt for fruktbart alvor. Og det gjør den med lek; alvorlig, litt morsom, medfølende lek mellom den døende jenta og en avgjort medfølende engel.
Filmen glatter ikke over. Forsøker seg ikke - gudskjelov - på noen svar. Dekker lite til. Men, altså: Den leker. I dødens forgård. Der leken trengs!
Man blir ikke nødvendigvis slått av replikkenes klokskap eller dramaets uttalte eventuelle visdom. Valg av dramaturgi - ustanselig frem og tilbake mellom hjem og sykehus, blant annet - virker ikke alltid like godt.
Men mellom unge Marie Haagenrud (Cecilie) og erfarne Aksel Hennie (engelen) fungerer det storfint! Maries sterke, ujålete og totalt usippete figur ligger gledelig på siden av hva man kunne tenke seg på forhånd. Og Hennies engel svever sømløst gjennom handlingen på vinger av genuin empati. Bravo!
Familien rundt Cecilie fungerer fint over sin avgrunn - med et ekstra pluss til Liv Ullmann, hvis nærvær legger alen av innsikt og omsorg til filmen. Det er utrolig bra å ha henne tilbake i en så riktig rolle i en norsk film!
«I et speil i en gåte» (tittelen er hentet fra bibelen, fra Paulus 1. Korinterbrev, verset før hans høysang til kjærligheten, der hovedsaken nettopp er den menneskelig erkjennelses begrensing i forhold til Sannheten) er følelsesfull, følsom, rett på sak - og djervt ballanserende på en stram line mellom tro og avmakt og med en klar bevissthet om den i sitt budskap forsøker på det umulige.
Akkurat den bevisstheten holder filmen på stødig kurs, til tross for sitt egentlig meget risikable utgangspunkt.
JON SELÅS