Vever og rar, men litt for fragmentarisk.
I langt større grad enn tilfellet var på debuten satser Rockettothesky - alias Jenny Hval - på mer skisselignende stemninger enn fullendte låter på «Medea», både tekstlig og musikalsk.
Fascinerende
Det krever derfor en viss vilje av lytteren å rekonstruere en helhet her, men enkeltøyeblikkene kan være både fascinerende og spennende. Ikke minst skjer dette når Hvals stemme skjærer atonalt truende ut i tilnærmede ul, hvisking, gisp eller regelrette sukk så tunge og dype at de fremstår nesten fysisk i uttrykket. Her bruker hun knep som en nærliggende artist - Björk - har rendyrket i en årrekke, men Jenny Hval makter ikke på samme måte som sin islandske søster å utnytte disse hektende øyeblikkene til å skape dynamikk mot rytmemønstre som bryter opp ensidigheten.
Dette kunne kanskje ha vært enda bedre løst dersom hun hadde tenkt en anelse mer tradisjonelt i komponeringen - nå blir den avantgardistiske siden i stedet dominerende. Derimot er det ingen tvil om at Jenny Hvals Rockettothesky er en artist med et særpreg vi trenger i dette landet.
ANBEFALTE KJØP: «Call Medea», «Grizzly Man» og «The Dead, Dead Water Lily Thing».
STEIN ØSTBØ