Det engang så lille spillprosjektet «Little Big Planet» og de små filledukkene spillet er blitt kjent for, har rukket å bygge seg opp en gigantisk fanskare. Dette før spillet engang har blitt lansert.
Med argusøyne har de fulgt utviklingen av det kreative plattformspillet, som fra begynnelsen av har hatt stor fokus på å gi spillerne verktøyet til selv å skape egne verdener, dele dem med verden og la kreativiteten blomstre.
Jeg kan med glede si at jeg er overbevist om at spillet vil leve klare å opp til skyhøye forventninger fra både fremtidige kunstneriske brettdesignere og spillere som er ute etter mer tradisjonell plattformunderholdning.
For ting fungerer knirkefritt. «Little Big Planet» er alt jeg trodde det ville være, og enda litt til.
Spillet lar deg utforme egne verdener og lar deg utfolde deg med det som muligens må være den mest velutrustede verktøykassen du kan tenke deg. I praksis er det faktisk kun din egen fantasi som setter grensene.
Det har allerede blitt bevist at det er mulig å lage alt fra kalkulatorer til nye versjoner av gamle arkadespill, så jeg holder pusten i spenning etter å finne ut hva som vil dukke opp på nettet når kreative sjeler verden over får spillet i hende.
I tillegg til en stor katalog med alskens byggeklosser, objekter, forskjellige materialer, former og klistremerker, står du fritt til å endre på detaljer og gjøre småforandringer slik at ting blir nøyaktig slik du vil ha dem. Det tar litt tid å sette seg ordentlig inn i hvordan systemet fungerer, men når alt sitter i fingerspissene har du virkelig den guddommelige følelsen av å være i stand til å skape hva du måtte ønske.
Å lage en god verden er en relativt omfattende prosess som jeg ikke tror vil falle i smak hos alle. Det må imidlertid presiseres at «Little Big Planet» i aller høyeste grad også er et plattformspill. Og et steikende godt ett, om jeg så får si det selv.
Plattformgenren er kanskje en av de mest utprøvde genrene i spillverdenen. Oppskriften er testet og variert i det uendelige både i to til fire dimensjoner, og stadig kommer nye utvidelser til spillbiblioteket som flytter på grensene for hva plattformspill kan være og trekker genren i nye retninger på dristig vis.
«Shadow of the Colossus» gav liv og bevegelse til selve underlaget og bakken man forholder seg til, «Super Mario Galaxy» utfordret vårt syn på hva som er opp og hva som er ned og «Braid» introduserte tid som en fjerde dimensjon å forholde seg til, for å nevne noen eksempler fra relativt ny tid.
«Little Big Planet» gjør ingen av delene. Kjernemekanikken i «Little Big Planet» er av den gode, gamle to-dimensjonale sorten og legger seg dermed tett opp mot det tradisjonelle.
Ja, du vil antakeligvis tilbringe mesteparten av tida på å løpe venstre til høyre, hoppe over hindringer, slenge deg i lianer, beseire fiender og plukke opp små og store skatter på veien. Men «Little Big Planet» er så mye mer enn det.
Det som er grunnen til at «Little Big Planet» fungerer så godt som det gjør, er det enorme arbeidet som er lagt ned i detaljene.
En usedvanlig herlig glede og friskhet preger hele spillopplevelsen. Du får en blanding av kreativ skaperglede, krav om rimelig god timing og ålreite plattformferdigheter, et fargerikt mangfold av dimensjoner og ikke minst en spillopplevelse som blir enda bedre av å deles med gode venner.
Alt dette hever spillet ett hakk over den alminnelige vrimmelen av plattformspill.
Med gode venner som spillassistenter brukte vi en evighet bare på å komme i gang med spillet fordi vi ble så oppslukte av å forsøke å få våre karnevalsutkledde sekkemenn til å danse diskodans. Mulighetene er ikke uendelige, men jammen ikke langt derifra.
Det er lenge siden jeg så underholdningsverdien i papirdukker, men i «Little Big Planet» er den komiske effekten av å ikle den lille sekkeskapningen alskens mulige hatter, øyer, kostymer, kjoler, støvler, englevinger, parykker og barter så stor at det er umulig å la være å benytte seg av muligheten.
En gigantisk katalog med klistremerker, klær, materialer og gjenstander som fylles opp etter hvert som du utforsker verdenene utvider kostymematerialet og gir deg grunnlag til å skape nye brett, noe som igjen sørger for at du stadig er på utkikk etter alternative veier og hemmelige ganger.
Historien er laget av det samme surrealistiske og drømmende materialet som resten av spillet. Det handler ikke om de storslåtte, episke fortellingene, men om de merkelige, kronglete, oppstykkede, impulsive drømmefragmentene som tar over når søvnen har oss i sin hule hånd.
De enkelte delhistoriene i hvert nivå sys sammen av assosiasjonsaktige overganger av den herlig bisarre sorten og gjør det tydelig at de logiske, rasjonelle lover, tanker og sammenhenger som eksisterer på dagstid er bannlyst fra scenen.
Enkelte unntak finnes likevel. Tyngdekraften lar seg ikke spøke med og er alfa omega både når du spiller og når du lager egne verdener. Denne kan være nådeløs og setter krav til at timingen er bortimot perfekt.
Hvis det er noe jeg skulle satt fingeren på er det mangel på mulighet til å gripe fatt i kanter og dra seg opp i god «Prince of Persia»-stil, men hvis denne hadde vært på plass ville jeg trolig klaget over for lav vanskelighetsgrad.
Uansett om du samarbeider med venner om å løse oppgaver, om du konkurrerer mot de samme vennene om å komme først i mål eller om du bare nyter den herlige stemningen som følger når sekkemenn i alle mulige farger og kostymer løper med splitthopp over skjermen i en kreativt utformet verden: «Little Big Planet» er et spill du absolutt må få med deg.
Skal du spille bare ett spill i høst, gjør du ikke et dumt valg om det spillet heter «Little Big Planet».
PS: I salg fra onsdag 22. oktober.
Gameplay-trailer fra PS3-spillet Little Big Planet.