Lettere enn vanlig fra Mike Leigh. Men langt fra vellykket
HANDLER OM: Barneskolelæreren Poppy møter hver dag med et smil og en klukkende latter, og fortsetter å kjøre på selv om omgivelsene svarer henne med en trøkk i trynet. Livsfilosofien hennes blir brutalt utfordret da hun får den bitre og aggressive rasisten Scott som kjørelærer.
DOM: Mike Leigh er mesteren som ga verden glitrende sosialrealistiske 90-tallsklassikere som «Naked» og «Hemmeligheter og Løgner». I «Happy-Go-Lucky» ser man litt mindre av samfunnsrefseren Leigh. Hensikten har sannsynligvis vært å lage et humrende portrett av noen uker i livet til en vanlig middelklassesliter uten heve for mange pekefingre. Det er jo et edelt mål, men utførelsen er ikke vellykket. Det skyldes ikke at filmen mangler et sentralt plot, men fraværet av troverdige karakterer. Sally Hawkins' Poppy er med i nesten hvert eneste bilde i filmen, og da er det synd at hun irriterer mer enn å spre glede og skape gjenkjennelse hos seeren gjennom 118 minutter. Hun er rett og slett for usannsynlig blid og livsglad til å tro på. Kjørelæreren Scott er all verdens ondskap samlet i én person, en så oppfarende type kan umulig få lov til å fortsette i yrket? Vi møter også en spansk flamencolærerinne i en scene så flau, klisjétung og overspilt at det grenser til parodien. Da er det lite igjen å glede seg over.
Det er utrolig skuffende at noe slikt kommer fra Mike Leigh hvis fremste styrke som regissør nettopp har vært å skape portretterer av slitere så realistiske at man føler man sitter rundt kjøkkenbordet sammen med dem.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN