Skotsk kvartett med sterkt, monotont uttrykk.
Ideelt sett skulle man brukt denne uken til å snakke om hvor kjedelige de gamle surpompene i Oasis er, og samtidig juble over hvordan ungfolene i Glasvegas er det friskeste rockpustet fra De britiske øyer siden Gallagher-brødrenes tidlige bragder. Men det er ikke fullt så enkelt.
For all del, Glasvegas er et hyggelig bekjentskap. Den ekkotunge sekstitallslyden, de fengende «girl group»-rytmene, de ringlende «Morricone pluss fuzz»-gitarene, de rørende arbeiderklassetekstene - alt dette er vel og bra. Men det er noe som ikke stemmer helt når følelsen av repetisjon dukker opp allerede på spor nummer tre.
I essens er ikke Glasvegas så mye mer enn en snillere, mindre sexy utgave av The Jesus And Mary Chain. Vokalist og låtskriver James Allan er dessuten noe av en sutrekopp, og dytter tidvis fryktelig mange ord inn i linjene sine. Like fullt er det all grunn til å hedre den storslåtte romantikken som kjennetegner høydepunktene her.
ANBEFALTE KJØP: «Flowers & Football Tops», «Geraldine», «Lonesome Swan», «Daddy's Gone»
THOMAS TALSETH