Varmt gufs fra fortiden.
1970-tallets svenske «musikrörelse» så blidere på rock enn miljøet rundt plateselskapet Mai i Norge (her i landet syntes de at hele greia var en amerikansk imperialistisk vederstyggelighet). Svenskene mestret både transeaktig psykedelia (Träd, Gräs Och Stenar), jazzrock-fusion (Bo Hansson) og absurde Zappa-hybrider (Fläsket Brinner og Samla Mammas Manna).
Den rike fortiden har ikke uventet fostret en blomstrende «nyprog»-nåtid. Denne verdenens ledestjerne er Dungen, i praksis Gustav Ejstes med medmusikanter. Platene han lager låter dels som en gratisfestival i 1972, dels som om noen har sluppet stiften vilkårlig ned på en Jimi Hendrix-LP fra 1968. Og så er han tiltagende glad i det fløytete, pianobasert pastorale. Det er musikk fra en annen tid. Men uanstrengt og uakademisk. Bare fint, liksom. «4» innebærer ingen store revolusjoner i forhold til tidligere utgivelser, selv om den rendyrker kontrasten mellom brutale gitarjam'er og strykerorkestrerte grønne lunger. Stor stas i psykedeliastua.
ANBEFALTE KJØP: «Satt att se», «Samtidigt 1», «Fredag», «Mina damer och fasaner»
MORTEN STÅLE NILSEN