Oppsiktsvekkende upersonlig.
Hadde kvaliteten stått i stil med visualiteten, ville Nicole Scherzinger og hennes pusekatt-dukker vært verdens største band.
De er de imidlertid ikke, og det er vanskelig å se at det noen gang kommer til å skje, tross produksjons- og duett- og låtskriverhjelp fra øverste hylle (Timbaland, Will I Am, Rodney Jerkins, Snoop Dogg, Missy Elliott). «Doll Domination» har blitt en ulidelig lang øvelse (70 minutter) fra en glattstriglet jentetrupp som ved enkelte tilfeller på debuten «PCD» (2005) maktet å blande innbydende, sexflørtende dansenumre som «Don't Cha» med sin egen sensuelle burleskbakgrunn, men nå er nyhetens interesse borte og The Pussycat Dolls skal i større grad bli vurdert for selve produktet.
Her pøses det på med alt som moderne studioer kan tilby, men personligheten i sluttresultatet synker parallelt med prislappen på prosjektet. Det er underlig at så mange kjente navn klarer å slipe vekk alt de har av personlige signaturer - Dolls-jentene inkludert - og fremstå så buldrende anonymt som de gjør her. Disse pusekattene har ingen klør og høres aller mest ut som et amerikanisert Spice Girls, men uten det som de engelske jentene tross alt hadde av egenart - både som gruppe og hver for seg.
ANBEFALTE KJØP: «When I Grow Up», «Whatcha Think About That» og «I'm Done».
STEIN ØSTBØ