Disney-boyband med gode verdier og middels musikk.
Jonas Brothers er noe så uutholdelig som hvite, striglede tenåringsgutter som prediker kyskhet før ekteskapet det ene øyeblikket, mens de lengter etter deg, «bei-beeeh», det neste. I grunn er det noe langt mer ærlig med boyband av den klassiske, syntetiske sorten - hvor musikken er glattslikket og tekstene i hvert fall indirekte handler om nervøs fomling under dynen.
De tre brødrene er «rocka», i den forstand at det er hundre prosent ufarlig punkpop de spiller. Man kan bli litt svimmel av ekstrapoengene de scorer på å lage tilsynelatende «ekte» musikk, for mer kalkulert enn dette blir det jo strengt tatt ikke.
Hovedsakelig låter de slik det ville gjort dersom Green Day og Bryan Adams slo seg sammen. Hvilket betyr en del fengende sanger, et ofte upåklagelig driv - og en uoverkommelig mengde klamme powerballader med høy mobiltelefonføring. Samt mye gnålete vokal. Personlig gleder jeg meg til sex/rus-skandalen som bare er nødt til komme fra denne leiren før eller siden.
ANBEFALTE KJØP: «Burnin' Up», «Shelf», «Lovebug»
THOMAS TALSETH