Nei, jo, nei, jo, nei, jo.
«Year Of the Gentleman» er visstnok inspirert av Frank Sinatras legendariske gutteklubb (foruten mafiaen), The Rat Pack, men det eneste som egentlig minner om 50- og 60-tallets kuleste menn, er en finfin dress og en skråstilt hatt på coveret. Noen crooner er Ne-Yo definitivt ikke.
Han er like fullt popstjerne og en skikkelig renskåret, erkeamerikansk urban popmaker. Ne-Yo og hans kumpaner, deriblant norske Stargate på fire av låtene, kan kunsten å snekre låter. Hit-teften er stor, og selv om den hverken er særlig kreativ eller original, virker den særdeles effektivt. Låtene borer seg inn i hjernen og blir værende. Spørsmålet er om man har lyst til å ha dem der.
Ne-Yos store problem er tekstene. Hver en klisjé blir brukt, misbrukt og oppbrukt. Det handler om jenter. Ne-Yo er tydelig opptatt av å fortelle at han har lyst til å være en god kjæreste, men at han ikke alltid strekker helt til. De mest banale forklaringsmodeller blir benyttet, som at man kanskje ikke alltid er like flink til å ta oppvasken. Platen er således todelt. Lyrikken står til stryk, men ser man bort ifra de flaueste frasene finnes det nok å glede seg over.
ANBEFALTE KJØP: «Closer», «Nobody», «So You Can Cry»
STIAN FJELLDAL