Til dels besettende poetisk historie om hvordan kjærligheten skaper en forræder. Men fortellingen er unødvendig komplisert.
MED: Ellen Dorrit Petersen, Aleksander Bukharov, Per Egil Aske, Evgeny Sidikhin, Vladimir Chernyshov, Morten Traavik, Agnè Sunklodaitè.
HANDLER OM: Dette er filmversjonen om den norske spionen Gunvor Galtung Haavik («Vera Våge» i filmen) og hennes store kjærlighet Vladimor Kozlov - som igjen ledet til forræderi, basert på Alf R. Jacobsens bok «Iskyss» og brev Galtung Haavik skrev til sin elskede.
Det startet under siste verdenskrig, da Galtung Haavik som russisktalende sykepleier stelte den hardt skadede Kozlov i Bodø. De to ble heftig forelsket, men han ville tilbake til Russland. Hun hjalp ham derfor å rømme.
Etter krigen ble hun ansatt som sekretær og tolk ved den norske ambassaden i Moskva. De to møttes igjen i Russland, og den russiske etterretningsorganisasjonen KGB greide, ved hjelp av press, trusler, smiger og behendighet å verve en rimeligvis ytterst nyttig norsk spion - som var villig til å gjøre alt - både i Moskva og senere i Oslo - for å beskytte sin elskede i Russland.
DOM: «Iskyss» er på mange måter en besnærende og fascinerende historie. Den er båret oppe av denne høstens store norske stjerneskudd på film, Ellen Dorrit Petersen (også «deUSYNLIGE» og senere «Pax»), som på fantastisk vis makter å skape en kvinne av kjøtt og blod og begjær og vilje av en tåkelagt og nesten usynliggjort skikkelse i norsk historie. Svein Krøvels konsekvente og vakre foto fortjener enhver ære, det samme gjør det omfattende arbeidet med å skaffe og å utnytte en helt ut tilfredsstillende scenografi.
Også de russiske rollene, og fremst Aleksander Bukharov som den elskede Vladimir, fyller ut rollene, helt utmerket. Så langt, alt vel.
Det som blir vanskeligere, er filmens komposisjon. I stedet for å følge en kronologisk orden, er filmen bygget opp etter «Veras» minner. Det vil si at man får kolossale tidsforskyvninger, til dels over 30 år. Ikke alt er like enkelt å følge med i.
Jeg har selv minner fra Galtung Haavik-saken. Og har forsøkt å lese meg opp de siste dagene. Dette til tross: Det tar lang tid å komme inn i filmens fortellergrep. Og selv, når den etter noen tid har grepet taket (for det gjør den!), kommer «avsporinger» som er vanskelige å følge.
Likevel blir det ikke umulig. For filmens følelsesmessige hovedspor ligger fast. Og det har både konsekvens og dybde omkring to elskende, hvis grunnleggende «forbrytelse» var at de ble hjelpeløse ofre for en umulig kjærlighet i den kalde krigens mest frosne periode. At så kvinnen i dramaet derfra velger at hun faktisk kan forråde sitt land, men aldri sin kjærlighet, blir et moralsk valg filmen i praksis ser i nåde til, om enn aldri egentlig unnskylder.
En avsluttende, antydende konspirasjonsteori om at det faktisk var norsk etterretning, for å berolige amerikanerne og CIA, som tok livet av Galtung Haavik i hennes celle, før rettssaken mot henne kunne starte, virker vill og usannsynlig - og gir derfor en unødvendig besk ettersmak. Hennes stille død tjente vel, eventuelt, ingen andre bedre enn KGB.
JON SELÅS
Kinopremiere er 3. oktober.Kjærlighet og forræderi i en istid
