I det yngstemann Stipe også nærmer seg 50, har R.E.M. nå skiftet gir - de jager ikke lenger sin ungdomstid med tunga ut av kjeften, men lener seg på en formidabel karriére med fornyet selvtillit.
De har blitt collegerockens Rolling Stones, og har nådd stadiet sistnevnte befant seg på rundt «Steel Wheels» (1989), altså med en ny plate som ikke gjør skam på navnet, og som gir dem et godt alibi for å reise rundt og leve på et frodig arsenal av klassikere.
Man kan innvende at den overveldende magien bare unntaksvis inntreffer. Men det er for mange gode låter, for tett og tøff spilling, for god klang i koringene, for mye tenning i vokalisten til at det blir noe særlig å utsette på forestillingen.
Selv om deres første ti leveår alltid vil stå som deres beste, er en R.E.M.-konsert i 2008 også en påminnelse om at de har gull å plukke av fra de siste 15 årene også: «Electrolite», «The Great Beyond» og «Let Me In» sitter alle som skudd.
Ljomende stadionklassikere som «The One I Love», «Ignoreland» og «Turn You Inside Out» utmerker seg også, mens kveldens beste overraskelse til veteranfansen er en topptrimmet versjon av «Pretty Persuasion» fra 1984.
Det virker som om det er et stykke frem til punktet hvor de gjør dette fordi de ikke har noe bedre å ta seg til. Tenningen de viser i det ferske, punkete glansnummeret «Horse To Water» viser at bandets midtlivskrise er ertstattet av den tilbakelente fandenivoldskheten man kan få når man ikke trenger å prøve så hardt lenger.
KONSERT: R.E.M.
STED: Vallhall, Oslo
PUBLIKUM: ca. 11 000