|
Det løper en rød tråd gjennom Will Wrights spillkreasjoner. Simulasjon og observasjon har vært nøkkelelementer i rekken med spill fra den ikoniske spillutvikleren.
Selv om observasjonsnivået har variert i det store og brede - fra bynivå i «Sim City»-spillene, ned til individnivå i «The Sims»-serien og planetnivå i «Sim Earth» - har Wrights signatur og evne til å finne underholdning på tilsynelatende ikke-underholdende steder (hvem hadde trodd hverdagsliv ville danne grunnlaget for en av spillhistoriens mestselgende spillserier?) vært en gjenganger for de fleste av dem.
Nå er han klar med det som kanskje kan bli nok en kjempesuksess. Og det å skrive en anmeldelse av «Spore» er ikke enkelt.
Ikke fordi det mangler av ting å gripe fatt i, men tvert i mot fordi spillet byr på så mange forskjellige aspekt, så mange forskjellige observasjonsnivå og i bunn og grunn består av fem spill som alle ville stått relativt stødig på egne bein.
«Spore» appellerer både til din kreative, din strategiske og din lekende side på en gang så det er vanskelig å vite hvor man skal begynne.
La oss derfor starte der «Spore» begynner - med livets opprinnelse i en liten sølepytt. Spillingen i «Spore» starter med det enkle og blir stadig mer kompleks gjennom spillets gang. I så måte gjenspeiler spillbarheten virkeligheten - det starter i det små med mikroskopiske organismer som utvikler seg til mer komplekse og intelligente skapninger gjennom spillets gang.
Cellefasen - den første av spillets fem deler - byr på enkel «Pac-Man»-beslektet spillbarhet i to dimensjoner der du spiser det som er mindre enn deg og flykter fra dem som er større. Du har tilgang på skaperverktøy som lar deg utstyre din lille skapning med enkle munn-, svømme- og forsvarsdeler og møter omverdenen som plante-, kjøtt eller alteter. Tilpasningen til omgivelsene og kampen om å bli den største fisken i dammen er i gang.
Når du omsider tar de første skrittene på land i skapningsfasen tas skaperverktøyet et steg lenger. Tilgangen på nye kroppsdeler og modifiseringsmuligheter øker betraktelig og mulighetene for kreativ utfoldelse likeså.
Med en ryggrad du kan dra og strekke på, en pelsdrakt du kan male i omtrent alle tenkelige fargekombinasjoner og mønstere, og ikke minst et stort utvalg kroppsdeler som stadig vokser i takt med din utforsking av omgivelsene, er det fantasien og ikke verktøyet som setter grenser for kreasjonene.
Skapningene hopper, danser, synger, poserer, brøler og uttrykker sitt eget særpreg gjennom sin unike væremåte. Det er umulig å ikke smile av de sjarmerende, avskrekkende, søte eller bare merkelige - og i de fleste tilfeller, herlig komiske - skapningene som vandrer rundt på planeten.
Med skapningfasen begynner det første steget mot kontroll over landejorda. Gjennom sosialisering eller voldelige midler gjelder det å bli tøffest i nabolaget, først ved å mestre en stadig voksende intelligens og deretter ved å overvinne rivaliserende landsbyer i stammefasen.
Skapningen din er ikke den eneste som utvikler seg. Også den kreative og skapende delen av Spore forandrer seg stadig gjennom spillet. I landsbyfasen har skapningen din nådd sin endelige form og fokus flyttes over på landsbybygging.
Etter hvert får arkitekten og industridesigneren i magen brynt seg på nye utfordringer når den kreative siden av spillet retter seg mot husforming og kjøretøydesign i den strategibaserte sivilisasjonsfasen. Der tar du avstand fra individet og gruppen og påtar deg oppgaven med å oppnå global dominans gjennom teologiske, økonomiske eller militære midler.
Strategien blir aldri veldig kompleks, men muligheten til å velge mellom tre vanskelighetsgrader gjør at det er enkelt å møte veggen eller gå i nedoverbakke alt etter som.
Romfartsfasen tar arten din til nye teknologiske høyder og lar deg forlate din trygge og kjente planet for å starte erobringen av rommet. Etablering av nye kolonier, imperiebygging, krigføring, alliansedanning, handel med romvesener, tegning av kornsirkler, romskipsbortføringer og stabilisering av planeters klima er bare noen av oppgavene som står foran deg.
Å fly ut og innta verdensrommet gir en herlig frihetsfølelse som klistret undertegnede til spillet litt for langt opp mot deadline. Livet på landejorda var frodig og fargerikt, men «Spore» blomstrer ute i verdensrommet.
Det å beherske planetutvikling, spekulere på prisene i kryddermarkeder, føre krig og diplomati eller berge planeter fra økologisk katastrofe gir en herlig følelse av total kontroll.
Jeg er universets hersker og gud på én og samme gang. Ingen andre spill har gitt så stort rom til frihets- og utforskningstrang og samtidig fyrt opp under stormannsgalskapen i så stor grad.
Ønsket om å fri til et uhyre bredt publikum kommer tydelig til syne gjennom den ekstremt varierte spillbarheten, det intuitive kontrollsystemet og de relativt enkle spillprinsippene. Den strategibaserte sivilisasjonsfasen er ukomplisert nok til å forstås umiddelbart, og samtidig alt for enkel til at strategitilhengere vil bli tilfredsstilt.
Jeg vil tro de sosiale delene i skapning- og stammefasen er myntet på «The Sims»-tilhengere, men også her føles valgene for få og utfordringene for små.
«Spore» er med sine distinkte faser litt som en twistpose - det skal godt gjøres å ikke finne noe man liker, selv om alle bitene selvfølgelig ikke kan falle like godt i smak. Underholdningsverdien vil dermed svinge opp og ned alt etter hvilken utviklingsfase du spiller i.
For undertegnedes del startet denne ganske høyt i cellefasen for så å falle kraftig i skapningsfasen, og deretter stige jevnt og trutt til moroa nådde et endelig høydepunkt i romfartsfasen.
Når du har spilt gjennom alle fasene kan du hoppe inn i utviklingen på det stadiet du måtte ønske, så det er ingen grunn til å gomle seg gjennom et utall marsipansjokolader for å komme til «Spore»s svar på «engelsk toffee»-bitene.
Spore byr på mangfold, både i spillbarhet, omgivelser og dyreliv. Deling av innhold over internett sørger for at du alltid vil møte på nye skapninger og se nye bygninger skapt av andre spillere på din ferd gjennom tid og evolusjon. Og denne mangfolden er «Spore»s store styrke, selv om en stadig strøm av nye skapninger alene overhodet ikke ville vært nok til å holde interessen oppe.
Dersom du finner de delene av spillet som appellerer til deg - og det er det store sjanser for at du gjør - har du imidlertid mange, mange timer med moro foran deg.
Evolusjon har nemlig aldri vært mer morsomt.
Ny E3-trailer fra det kommende PC-spillet Spore.