KONSERT: Snoop Dogg
STED: Sentrum Scene
PUBLIKUM: Ca. 1750 (fullt)
AKTUELL CD: «Ego Trippin'»
Når han omsider subber ned på scenen fra en liten trapp - syltynn, hengslete, ikledd blå Dodgers-jakke, hvit skjorte og pressede dressbukser - er alt umiddelbart tilgitt. Entreen tas til noe så klisjétungt som «Carmina Burana». Men han blir tilgitt igjen idet «Murder Was The Case» eksploderer - og Sentrum Scene med den.
Snoop er noe så sjelden som en overlevende i et spill - hiphop - der man blir fryktelig gammel fryktelig fort. Noe av forklaringen ligger kanskje i det ironiske gliset i munnviken som forteller oss at han aldri har tatt disse greiene så voldsomt alvorlig. Mer av forklaringen ligger i rapping hans. Den er eksellent, også i konsertsammenheng, og har en sløy, svingende tone ved seg som ingen gjør ham etter.
Han kommer med et band bestående av trommer, bass, gitar og el-orgel, og instrumentene gir til tider voldsom tyngde til låtene. Tempoet går i medley-fart, kun avbrutt av Snoops anstrengte, men kostelige forsøk på å synge i «Sexual Eruption». Han jobber hardt på flankene og liksom støtter seg til den massivt diamantutrustede mikrofonen - samt de to avlastningsrapperne.
De store kanonene blir belønnet med den helt store stemningen. «Gin And Juice» kommer tidlig, «Drop It Like It's Hot» mot slutten. Sistnevnte ble litt vassen i går, men den var et unntak. Han gjør Dr. Dres «Deep Cover» og «The Next Episode». Han gjør endog House Of Pains «Jump Around». Da hoppes det så hardt på Sentrum at karen ved siden av meg regelrett blir hoppet ned. Usubtile «I Wanna Fuck You» dediseres til «the ladiez». Han kommer unna med den også.
Han avslutter med «Who Am I (What's My Name)» og en aldri så liten seremoni om «peace and love» og viktigheten av å røyke marihuana daglig. Så kommer Bob Marleys «Jammin'» over anlegget, og han er borte. En drøy time og ikke et kjedelig øyeblikk.
MORTEN STÅLE NILSEN