(Mercury/Universal)
«Hot buttered Oslo»
Vi har ingen stolt tradisjon for soulmusikk i Norge. Når den tidligere Span-vokalisten Jarle Bernhoft solodebuterer med intet mindre enn et soulfunk-konseptalbum om Oslo by, er det i utgangspunktet lett å frykte affektert «ooo-yea»'ing, klamme «loverman»-klisjeer og melisma-onani. Kort sagt overkompensering og jåleri. Bare for å ha sagt det med én gang: Det skjer ikke. Jarle Bernhoft synger fenomenalt godt, i et register som strekker seg fra Isaac Hayes og nesten til Barry Gibb.
Låtmaterialet er riktignok mer funksjonelt enn veldig minneverdig. Personlig synes jeg at vi må over i andre halvdel for å komme ordentlig i gang. Den innledes av nakne «On Individuality», platens mest gripende melodi og kraftfulle vokalinnsats, og fortsetter med dens mest uimotståelig funky, «In The Street Where The World Passes Me By». «Prayer To A Landlord» er en klokt disponert gospelballade. Det er også mot slutten av albumet vi begynner å ane hva det er Bernhoft har på hjertet om vår nylig urbaniserte hovedstad. Det dreier seg om en ambivalent, men umiskjennelig kjærlighet.
Det er 43 imponerende, glimrende fremførte minutter, dette her. Preget av en varme som ligger milevis unna den ukledelige arrogansen det gamle bandet hans oste av.
ANBEFALTE KJØP: «On Individuality», «In The Street Where The World Passes Me By», «On Time», «Prayer To A Landlord».
MORTEN STÅLE NILSEN