(Capitol/EMI)
Et Brian Wilson-konseptalbum om det mytiske California?! Kutt ut 'a!
Dette er sjefs-Beach Boy Brian Wilsons beste, mest ambisiøse soloalbum. Noe helt annet enn hans forrige konvensjonelle utgivelse, den i sannhet forferdelige «Getting' In Over My Head» (2004). Sikrere i nedslaget enn den fine, selvtitulerte solodebuten fra 1988. Kanskje er «Lucky Old Sun» endog det beste «Beach Boys-albumet» siden «Holland» (1973).
Likevel må man nesten spørre seg: Hvem er dette albumet til for? «That Lucky Old Sun» vil neppe nå lenger enn den i og for seg omfattende Wilson-kulten. Musikken er nydelig arrangert, men resolutt gammelmodig. Tekstene, omhandlende Californias «gullalder» sent på 1950/tidlig på 1960-tallet, er overveiende joviale. De er også svært klønete («Mexican Girl» er kroneksempelet), og krasjer stygt i møte med de oppstyltede Van Dyke Parks-monologene som skal bidra med ytterligere lim i «handlingen». Selve tematikken føles dessuten slitt nå. Jeg hadde foretrukket å høre Wilson synge om nesten hva som helst annet enn Los Angeles én gang til.
Frimerkesamlerfansen og alle andre som nøyer seg med sentimentale, fånyttes forsøk på å tangere 40 år gamle høyder, vil bli fornøyde. En komposisjon som «Midnight's Another Day» er ingenting om ikke staselig. Wilson høres dessuten friskere ut enn på lenge. Det er på alle måter noe.
ANBEFALTE KJØP: «Midnight's Another Day», «Going Home», «Southern California».
MORTEN STÅLE NILSEN