(Parlophone/EMI)
Pop uten sikkerhetsbelte.
Guttene i denne Donington-kvartetten er knapt fylt 20 år, og har holdt det gående i fire år allerede. De har også kommet opp med en av de villeste og beste debutplatene så langt i år.
Ikke la «indie»-merkelappen lure deg - dette er så langt fra retrospektiv gitarpop det er mulig å komme. Det er ung rock på sitt frieste, med flittig bruk av sint elektronikk, hissige diskorytmer og gampete prog-riff. Samtidig er det solid låtskriving i bunn, klare dansbare kvaliteter og aldri noen følelse av at de er gærne kun for galskapens egen skyld. Dette er lyden av unge, kreative hoder som bobler over av ideer, og greier å feste dem til tape.
Mye tyder på at dette blir den eneste platen i høst som refererer til Gary Numan og John Barry så vel som Frank Zappa og Van Halen, og kommer unna med det. Det er for øvrig helt utenkelig at bandet vil greie å følge opp dette, så nå gjelder det å oppdage Late Of The Pier umiddelbart.
ANBEFALTE KJØP: «Space & The Woods», «Random Firl», «Heartbeat», «VW», «Bathroom Gurgle»
THOMAS TALSETH