MED: Ingrid Bolsø Berdal, Thorbjørn Harr, Fritjov Såheim, Andrea Bræin Hovig, Hildegun Riise, Rolf Kristian Larsen, Pål Sverre Valheim Hagen, Frank Kjosås, Anneke von der Lippe.
HANDLER OM: Aina vandrer rastløs gjennom Oslo-gatene, full av uro og smerte. Så brister det for henne: Hun løper tvers gjennom et utstillingsvindu. Og våkner på den psykiatriske institusjonen Varden, i et nytt og påtvunget fellesskap, der jobben hennes er - med hjelp av terapi og medisiner - å forsøke å få grep om livet igjen.
DOM: "De gales hus" er en uhyre dristig film. Galskap er en vanskelig ting å fremstille, og denne filmen kaster seg med stort vågemot ut på de samme oseaner av opprørt hav som "Gjøkeredet" og "Idiotene".
Filmens store problem er at sannheten om institusjonslivet, ikke nødvendigvis blir "sant" på film. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at personer, skjebner, handlemåter og hendelser som beskrevet på Varden, meget vel kan skje - daglig! - på norske sykehus. Men når det skal beskrives på film, trengs teknikker som inviterer seeren på innsiden av menneskene og situasjonene det handler om. Man trenger å leve med dem, ikke bare betrakte dem fra utsiden.
Det finnes dog stunder av genuin innlevelse i "De gales hus". Som når Ingrid Bolsø Berdal (Aina) bestemmer seg for stille å sulte seg i hjel; som når hele gjengen for en stakket og gyllen stund utforsker gourmetlivets gleder; når en Andrea Bræin Hovig redder seg selv, når en Fritjov Såheim i en scene beveger seg fra å være den vanskeligste pasienten av alle, til å trøste og hjelpe i en krise.
Men så kommer avsporingene: Den forfyllede psykiater, den retningsløse miljøarbeider, det plutselige og blodige selvmordsforsøk som flashes gjennom en dør, den flinke men følelseskalde sosionom, de litt for påklistrede replikker.
Filmen har ingen lange svake eller mange sterke sekvenser. Det velfungerende og forstyrrende kommer hulter til bulter. Og lager alt i alt en film av sterkt vekslende kvalitet.
JON SELÅS