Et kjapt blikk på Xbox Live Arcade-spillet «Braid» kan lett få en til å karakterisere det som en arty-farty-versjon av «Super Mario Bros.».
Men det geniale kommer kjapt til syne. Spilldesigner Jonathan Blow har laget en slags «remake» av den over 20 år gamle klassikeren, en fantastisk kombinasjon av nostalgi og nyvinninger.
Til tonene av drømmende, klassisk musikk styrer du en hoppende spillfigur gjennom malerilignende 2D-verdener med farlige feller, hissige fiender, svevende plattformer og utfordrende puzzles.
Du kan når som helst spole tilbake tiden, noe som benyttes flittig i både puzzles, bosskamper og generell navigering. Det er nemlig ikke alt i denne verdenen som påvirkes av tilbakespoling, og det åpner en verden av givende problemløsing.
Blow har også tilført «redd prinsessen»-historien en gripende dybde. «Braid» handler om å gjenfinne og redde tapt lykke, det er en slags filosofering over betydningen av ekte kjærlighet.
Det er på sin plass å nevne at «Braid» er et ganske vanskelig spill. Det er plantet i presisjonsferdigheter med aner fra åttitallet, og presenterer også relativt kompliserte puzzles.
Spillet balanserer også helt, helt på grensen til det pretensiøse. Noen vil muligens mene det voksne innholdet snubler i sin egen genialitet og forvandles til platte banaliteter.
Men det er en hårfin balansegang det der. Og selv mener jeg «Braid» holder seg fjellstøtt på knivseggen.
Dermed har det blitt en gallionsfigur for de uavhengige spillene. «Braid» utfordrer spillkonvensjoner, det gleder og forbløffer.
Og kanskje er det også en brannfakkel for hele spillindustrien. En overbevisende kilde til inspirasjon.
PS: «Braid» kommer også som nedlastbart spill til PC senere i høst.