«Jakthunder» er poetisk og stemningsfull, men rimelig uforløst.
HANDLER OM: 16-årige Lars og hans noe tafatte far går en selsom jul i møte på den østtyske landsbygda. De kommer ikke overens med bygdas beboere, og holder seg for seg selv med hundene sine. Faren har innledet et forhold til sin fraværende kones søster, men til julefeiringa dukker både kona og hennes nye mann opp. Situasjonen er rimelig klein, og oppgjøret nærmer seg. Heldigvis har Lars møtt stumme, sjarmerende Marie, og på et vis greier hun å stilne kaoset i livet hans.
DOM: På den ene siden har «Jakthunder» en rekke kvaliteter. Den er spekket med vakre tablåer - flere av scenene fungerer nesten som en slags ordløs poesi. Som når Lars og Marie leker på isen iført hundemasker. Scenen virker kanskje en smule konstruert, men pent er det. «Jakthunder» fokuserer mer på situasjoner og stemninger, enn på driv og høyt konfliktnivå. Og den klamme, kleine stemninga er til å ta og føle på. Skuespillerne gjør en god innsats, spesielt den unge Constantin von Jascheroff har et ansikt som sier mer enn de fleste dialoger kunne gjøre.
For selv om det ikke er så mye dialog i «Jakthunder,» handler filmen i bunn og grunn om kommunikasjon. Om å ikke klare å snakke sammen, om de ulike metodene mennesker bruker for å forstå hverandre.
Alt dette er vel og bra. Men på den andre siden er det lett å glemme «Jakthunder» i vrimmelen av andre grovkornede, seige familiedramaer om gode mennesker som bare ikke får livet til å henge på greip. Om slamring i dører og megetsigende blikk. Og som mange liknende filmer er «Jakthunder» vel vag. Den veldig uforløste avslutningen står kanskje i stil til filmens gjennomgående tvetydige stil, men den er likevel ganske utilfredsstillende, og fører til at filmen til slutt fisler ut i den tomme lufta.
SILJE BEKENG