Hemmelige agenter er gjerne høye og mørke, med en overdose kjekkhet og glimt i øyet som gjør en litt mo i knærne.
Den kortbygde roboten Clank passer ikke akkurat inn i denne beskrivelsen, men med list, et hjarte på rette staden og et godt utvalg gadgets og våpen spiller han likevel rollen som hemmelig agent med stil.
Med partneren Ratchet anklaget for tyveri av groveste sort, må nemlig Clank trå til for å renvaske sin venns rykte mens sistnevnte smaker på livet bak murene.
Mens plattformdelene av spillet i seg selv er nøyaktig det man forventer fra et spill i denne serien, gjør hemmelig agent-temaet seg gjeldende i de små detaljene: Clanks snertne smoking, den laidbacke musikken i bakgrunnen og ikke minst våpenarsenalet som blant annet rommer blekkpenn for å stoppe laserstråler, dødelig skarpe tversoversløyfer og eksplosive mansjettknappbomber.
Selv om det denne gang er Clank som har fått innta den sentrale helterollen alene, får man også gjensyn med Ratchet som også har en ikke ubetydelig plass i spillet. Livet bak murene er ikke en feriekoloni og Ratchet får hendene fulle med å beskytte seg mot fiender han selv var ansvarlig for å putte bak lås og slå.
Spillet scorer høyt på variasjon. I løpet av spillets gang er du innom både rytmespillsekvenser, romskipmanøvrering, snowboardkjøring, battlearena med Ratchet, enkle problemløsningsoppgaver og minispill med Captain Qwark.
I de beste stundene er «Secret Agent Clank» herlig, lett underholdning man kan sitte med i timesvis og glemme tid og sted. Når man etter hvert får anledning til å åpne opp alternative bekledninger til helten - deriblant en fantastisk 70-talls diskoagentlook - oser den lille roboten av en merkelig form for kulhet verden ikke har sett siden maken til siden Austin Powers.
De få gangene man står fast, gjerne i forbindelse med snikeoppdrag eller forkledningsmanøvre, gror irritasjonen derimot fort frem. Respawnpunktene virker til tider grusomt fjerne når man spiller seg gjennom det samme området for ente gang og jeg tar meg selv i å rive meg i håret av frustrasjon.
Hadde spillet vært stort lengre enn de rundt 10 timene det tar å runde hovedhistorien, ville sannsynligvis VG-redaksjonen hatt to skallede spillanmeldere.