Den vågale debutromanen «Anatomi. Monotoni» fra 2006 vant pris som kjærlighetsroman, og drøftet det frie parforholdets muligheter og fallgruver.
Denne novellesamlingen tar opp parforholdenes slutt, men fremstår uansett som en «restefest» der godbitene finnes som sist - men mye mindre friske.
De samme maniske kvinnepersonene, i stor grad forfatterens egne meta-identiteter, står i hovedsak på samme mentale sted som i romanen. Men fysisk er de på flukt, på vandring, en evig bevegelse med indre uro som motor.
Mennene i novellene speiler det samme, som snurrebasser handler de i desperasjon, kjærlighet eller begjær - men oftere uten momentum.
Et solid unntak er novellen «Byller», som også skiller seg ut både i valg av miljø og hovedperson.
En jeger skyter sin kone for å slippe fri fra et intimitetstyranni som for tydelig eksponerer begges egenavsky.
Den siste novellen er formet som forfatterens brev til redaktøren, der Poppys balansegang mellom det selvbiografiske og fiksjonen igjen frembydes, har ingen litterær funksjon men kan nok duge som PR-gulrot.
Hovedinnvendingen mot verket er at det ikke har skjedd særlig med hverken språk eller tematikk siden forfatteren skrev sin debutroman for nesten syv år siden. Poppys personer var og er fascinerende lite rasjonelle og logiske, de er utstøtte også i sitt eget univers og kan by på spennende ettertanke.
Deres arroganse veksler med en sårbarhet som ofte forveksles med selvinnsikt, men nå blir alt for banalt skildret og dermed lettglemt.
De mange eksplisitte og uvanlige seksuelle handlingene blir også platte og uspennende nå, i alle fall om man har lest Poppys roman eller for så vidt Roche eller Berstad.
Kanskje skjer sammenbruddet i denne samlingen fordi forfatteren ikke makter å fylle selve novelleformen med nok kontekst/undertekst.
MAY GRETHE LERUM