Almas ektemann Eystein har dratt ut på vårfiske. Alma steller sauene, forbereder husvask og foretar seg ellers det hun pleier på denne tiden av året.
Hun registrerer nesten ikke at hun eksisterer i det gamle huset der det ligger så ensomt til ute ved vågen.
Så skjer det noe: En bil, en fin sportsmodell, svinger opp. Et par stiger ut, Henrik og Louisa. Byfolk. De vil bare spørre om det finnes et overnattingssted i nærheten. De er på tur. De synes det er så vakkert her ute.
Vakkert? Alma skjønner ikke hva de snakker om. Og ikke fins det noe overnattingssted i området heller. Ingen kommer hit som ikke har et praktisk ærend. Paret skjønner ikke hva hun mener. De snakker om havet. Det ville, flotte kystlandskapet.
Det blir til at de får overnatte hos Alma. Først en natt, så blir det flere. Hun er uvant med å ha fremmede i huset. Hun vil gjerne være gjestfri, konversere, svare på deres spørsmål, men hun får det ikke helt til.
Hun og Eystein snakker ikke mye. I stedet skriver hun brev i hodet til sønnen Stig som er flyttet ut, hvor hun forteller alt. Hun suger inn hver detalj av byfolkenes utseende og oppførsel; de snakker hele tiden, ler, skifter antrekk, eller, om været slår om, sitter der så tiltaksløst at det irriterer henne.
Men da de plutselig bestemmer seg for å dra videre, fortviler hun. Hun vil holde dem fysisk tilbake. Nekter å ta imot betaling for losjiet.
Mari Ulsets debutroman «Biltur» er egentlig en lang novelle, det betyr ingen forkleinelse. En etablert situasjon blir brutt opp av en uventet hendelse, ny dynamikk oppstår mellom personene, og når episoden er over, er ikke alt som før. Alma innser hvor forutsigelig og monoton hennes tilværelse er blitt, en blindvei.
Henrik og Louisa drar rastløst videre på jakt etter nye opplevelser, men egentlig på flukt fra - får vi antydet - økonomisk kollaps. Også en blindvei. I forbifarten forandrer de Almas liv.
Den lavmælte, men høyst merkbare dramatikken som driver fortellingen ligger i beskrivelsen av mangelen på felles språk og referanser mellom Alma og gjestene, en ekte kulturkollisjon.
Den understrekes av forfatterens presise observasjonsevne og finstilte, økonomiske språk. Det skjer ikke stort, men spenningen finnes i skildringen av Almas lengsel - koblet med ubehag - i møtet med gjestenes selvopptatte jag etter atspredelser, der de anelsesløst invaderer hennes trivielle hverdag. Denne debuten er en prestasjon i beskjeden skala, men meget fint gjennomført.
KNUT FALDBAKKEN