Kate Bush er et geni. Når det kommer til slike folk bør man ikke bare akseptere, men også oppfordre til, eksentrisitet.
Det får vi nå, på en plate hvor hun bearbeider materiale fra albumene «The Sensual World» (1989) og «The Red Shoes» (1993).
Kate Bush har alltid hatt full kontroll over egen karriere. Likt The Beatles har hun laget kunstpop som også har fungert i markedet, og fått holde på som hun lyster. Dersom hun synes at noe er gått «galt», er det således hennes egen «feil». Vi vet ikke mye om den autonome, tilbaketrukne stjernen. Men hun har uttalt at hun ikke er helt fornøyd med de to albumene hun gir en ny sjanse her.
Var det noe galt med dem, da? Egentlig ikke. «The Sensual World», Bush' natur-og-sex album, bærer riktignok preg av 1980-tallets mindre heldige produksjonsaffekter. Det låter mykt, tunglesset - overkokt i romklang. «The Red Shoes» er den mest konvensjonelle platen hennes. Den ble fort glemt da den kom, men låter på ingen måte ille i 2011.
Motivasjonen, tror jeg, er todelt: 1. Bush liker ikke lyden som nagler de to platene til sin tid. 2. Hun er et annet menneske i dag.
Skal man prøve å føre bevis for sistnevnte påstand, er «And So Is Love» nøkkelkuttet. «Life is sad / And so is love», sang Bush på «skilsmissealbumet» fra 1993. «Life is sweet / And so is love», synger hun nå.
Store deler av «Director's Cut» forlenger den rødkinnet hverdagserotiske, modent tilfredse tonen fra «Aerial» (2005; en av tiårets beste plater).
Bush synger i et dypere stemmeleie. Oppblåst åttitallstrommelyd er erstattet av Steve Gadds eksepsjonelle spill. Musikken er ikke så mye «dekonstruert» som kraftig nedstrippet. Luft og stillhet er to av de viktigste instrumentene.
Albumet når en knusende emosjonell tyngde midtveis. «This Woman's Work» var i utgangspunktet perfekt. Her er den perfekt på en annen, enda mer dirrende måte. «Moments Of Pleasure» var i sin tid staselig arrangert for orkester. Her er den Kate og flygelet. Begge er kledd i fjern, knuget korsang, og helt fantastiske.
Sjokket er «Rubberband Girl». I 1993 et av Bush' mest veldreid kommersielle popnummer. Og nå? Nå låter den som en - vent på det - beruset Rolling Stones-«outtake» fra 1980.
Jeg sa jo at hun var eksentrisk. Og et geni.
BESTE LÅT: «Moments Of Pleasure»
MORTEN STÅLE NILSEN