Dansefest med oksygenmangel.
Det pussige med dancepunk er at sjangerens enkeltlåter skaper fortreffelige parallelle univers til alt fra David Byrne til Duran Duran. Men i full albumstørrelse tenderer det til å overglosse som rosabloggere på sminkekurs og få pustevansker som karismatiske oppstemte forsamlinger.
Denne trioens andre album diskokuleglitrer i sine lag på lag av svette bein og armer og bølgende åttitallsminner. Men høydepunktene kjemper med anmassende og insisterende gulvfetisjer som er umorsomme, slitsomme og forglemmelige. Og så kan man spørre seg hvorfor man skal bry seg om britiske band, når vi allerede har Montée her til lands.
BESTE LÅT: «Chimes»
TOR MARTIN BØE