Action-fans vil ha det som meg etter å ha sett denne filmen: Wow! - skikkelig greier!
Så kan man jo unektelig la det var med akkurat dét, i møte med en slags remake av en Charles Bronson-film fra 1972.
Det handler om en leiemorder i den absolutte elitedivisjonen. Han dreper effektivt hvem som helst, hvor som helst, på oppdrag fra et skymt draps-konsern. (Som selvfølgelig bare er mulig og/eller sansynlig i USA.)
Han lever i luksuriøs, opphøy ensomhet. Og betaler rikelig for de få, men utvalgte fornøyelsene.
Trøbbelet (for det er selvfølgelig trøbbel, masse trøbbel!) begynner når leiemorderen får «kontrakt» på en gammel venn og kollega.
Somvittighetsnag? Njei; jobben kommer alltid først for en proff. Men et vidløftig spill er i alle fall i gang. Der høk definitivt kretser over høk. Og leiemorderen får en lærling innpå livet.
Paranoiaen setter altså inn. Og paranoia-thrillerens vanskeligste utfordring er at selv om overraskelsene er tallrike, må det ikke bli kunstig oppfinnsomt. Der balanserer denne thrilleren greit.
Den får likevel et hovedproblem: Intet av det som skjer er egentlig uventet. Med andre ord: Det er ikke én ting man ikke har sett før, ikke én problemstilling som har vært penslet ut i detalj tidligere, ikke én fiende som ikke har vært pekt ut før - mange, mange ganger!
At filmen lykkes såpass som den gjør - og at man i det hele tatt godtar at denne filmen i det hele tatt er blitt laget - henger da sammen med hvordan spenningen behandles. Og hvordan Jason Statham utfører sin sosiopatiske kynisme som hovedperson. Det går helt utmerket, begge deler.
Legg så til at superveteranen Donald Sutherland stadig er i stand til å tilføre ytterst verdifulle elementer i all denne følelseskulde, er slett ingen ulempe.
Så om man kan glemme alminnelig anstendighet, legge bort enhver moral og bevege seg uhemmet i denne voldelige eventyrverdenen, får man absolutt igjen for billettpengene!
JON SELÅS