Plottet og historien i «Darkspore» virker interessant ved første øyekast, noe klisjéfullt ved andre og innen du får sveipet netthinnen over action-rollespillet for tredje gang, har historien blitt en forholdsvis intetsigende sci-fi-suppe.
En gruppe fremdragende forskere har tatt konseptet med design-babyer til nye høyder og latt fantasien få utfolde seg fritt. Men det påfølgende samfunnet av muterte monstrositeter med ulike former for innebygde våpen hardkodet inn i DNA'et sitt, blir ikke like idyllisk som man kanskje skulle tro.
En hypermuterende, nærmest ondskapsfull aminosyre ender nemlig med å binde seg til DNA'et til både muterte og naturlige skapninger, og gjøre dem om til det som i bunn og grunn er høyteknologiske zombier.
VGTV: Se trailer!
Så langt høres historien i «Darkspore» lovende ut, men som sagt så koker det hele fort ned til en tynn suppe som knapt metter. Nå er ikke action-rollespill-genrén kjent for å fokusere særlig tungt på historiefortelling, men savnet etter et godt manus kjennes ekstra sterkt i «Darkspore». Årsaken er de mystiske, vakre og varierte landskapene som spillet utfolder seg i.
Enten det er flyvende øyer i verdensrommet, omringet av sfæreformede skjold, eller lava-elver som freser gjennom snøen på isplaneter, har åpenbart all kreativitet og dyktighet som manglet hos manusforfatterne funnet veien til de grafiske designerne.
Tanken bak «Darkspore» har nok vært å innlemme valgfriheten og skapergleden fra spillet «Spore» i et action-rollespill av godt, gammelt «Diablo»-merke. Det er en god tanke, men gjennomføringen er bare delvis vellykket.
Anmeldelse: Spore
Foran hvert kart må man plukke ut tre muterte helter som utgjør et slags «lag». Man kan allikevel ikke ha mer enn én helt på kartet av gangen, så noe av utfordringen i «Darkspore» ligger i å være smart og taktisk i heltebyttingene. Disse kan gjøres både i og utenfor kamp, og er kun begrenset av en kortere nedkjølingsperiode.
I begynnelsen er helte-utvalget begrenset til en håndfull, men etterhvert låser man opp flere og flere av de tjue-fem ulike heltene som alle kommer i fire ulike utgaver. Hver helt tilhører én av de fem ulike «gen-typene», plasma, kvante, bio, cyber eller nekro, samt én av tre ulike kamproller.
Kamprollene, «Senitel», «Ravager» og «Tempest», minner om de tradisjonelle rollespill-klassene, og avgjør om helten er best til å henholdsvis forsvare seg, forårsake skade eller støtte andre helter.
Selve slåssingen foregår i tredjeperson og fungerer godt, uten at det kan kalles særlig dypt eller nyskapende. Bortsett fra heltebyttene, koker det fort ned til iherdige museklikk og jevnlig bruk av et lite knippe spesialferdigheter.
Våpen og utstyr spiller en viktig, om enn noe utradisjonell rolle. Mellom hvert kart har man muligheten til å utstyre heltene sine med ulike kroppsdeler man har funnet på slagmarken. Man har ikke i nærheten av de valgmulighene man har i «Spore», men om man for eksempel finner et genmanipulert øye som øker koordinasjon og reflekser, kan man selv velge hvor stort det skal være og hvor på kroppen det skal sitte.
Flerspillerdelen spiller også en helt sentral rolle i «Darkspore». Man kan spille alene, men man må uansett være koblet opp mot spillets server og går dessuten glipp av ulike bonuser. Heldigvis fungerer «Darkspore» godt sammen med andre spillere, kartene har en behagelig lengde og spillet er god til å sette sammen passende lag.
Alt i alt så er «Darkspore» en blandet opplevelse. Kartene er vakre og spillmekanikken fungerer fint, men historien er uinspirert og det «Spore»-inspirerte evolusjons-systemet preges mer av hva man ikke får lov til enn hva man får lov til.
DARKSPORE
Plattform: PC
Genre: Rollespill
Alder: 12
Utvikler: Maxis
Utgiver: Electronic Arts
Mer info