Klar for to timer og åtte minutter Eurovision-pop, uten ledsagende bilder?
Jaså, du ble svimmel du også nå? Det er unektelig et tegn på at du bør ta noen runder med deg selv, eventuelt med fagfolk, dersom øynene dine ikke begynner å spille pingpong mot stueveggene etter å ha hørt bare en knapp halvtime på årets 43 (!) bidrag i Düsseldorf til uken.
Eurovision-konseptet er så til de grader bygget rundt det visuelle at det rene tonefølget ofte drukner i ekstravagante klær, effekter og koreografi. Det er staffasjen som gjør Eurovision til å holde ut - som tv-show. Ribber du hvert enkelt lands bidrag for innpakningen, står vi musikalsk igjen med et par hummere og en hel bakgård full av kanari.
Et par musikalske tendenser kan man likevel spore i all middelmådigheten. Eurotrashelementet er ikke like sterkt som tidligere år. Det er - med et par uhederlige unntak - heller ikke det nasjonale særpreget, iallfall ikke med tanke på at vi snakker om et enormt geografisk område fra Island i vest til Aserbajdsjan i øst.
Noe av det mest etnisklydende denne gangen kommer fra Norge. Og det låter afrikansk.
Det betyr at vi står igjen med i underkant av førti låter som sakte og kanskje uvilkårlig har assimilert seg mot en tradisjonell vestlig popmusikk. Stemmer dette, er det en katastrofe for selve det musikalske innholdet, for da blir alt både likere og enda dårligere i årene fremover, ikke minst når armenske, albanske, georgiske og ukrainske låtskrivere ikke nødvendigvis har den rette ballasten til å skrive denne type popmusikk.
Og hvem bryr seg om nasjonalt særpreg når nabolandene stemmer på hverandre uansett?
Hvem bryr seg i det hele tatt om dette? Slå på TV-en igjen'a!
BESTE LÅT: «Haba haba» med Stella Mwangi (Norge)
STEIN ØSTBØ