«Arthur» er altså en modernisering av en film med samme navn fra 1981. Siden dét er lenge siden, skal jeg ikke plage leseren med alt for utpenslede sammenlikninger, bare nevne at plottet er noenlunde det samme: En sanseløst og konstant full milliardærarving vil bare ha det gøy - koste hva det koste vil. Og det gjør det.
Bortsett fra dette: To rollefigurer fra originalen satte sine merker i historiebøkene: Den bittelille sjarmklumpen Dudley Moore i tittelrollen. Og det geniale birollegeniet John Gielgud som hans ubestigelige sfinx av en butler - Oscar-belønnet.
Her går villmannen (og pop-prinsessen Kate Perrys ektemann) Russell Brand og Helen Mirren inn i rollene. Med avgjort hederlig resultat. Ingen av dem forsøker direkte å kopiere sine forgjengere; hvilket ville være umulig. Men de leverer avgjort på sine premisser. Og de er ikke kleine.
Så: Ler man fortsatt, i disse nedgangstider, av en vilt sløsende milliardær, som mangler ethvert perspektiv på livet bortsett fra hva han vitterlig er: Et hemningsløst nytende barn, som ingen sier nei til?
Ja. Og nei. Man må bare legge vekk enhver tanke om dypere mening, her. Og bare forsyne seg av en påkostet og ganske så gjennomført produksjon, som er laget med liv og lyst og profesjonalitet; som er til dels intelligent dillete gjennomtenkt i dialogen, som aldri tenker moral (Arthurs industrielle alkoholkonsum og stadige sammenligginger med prostituerte er uomtalte kulisser) og som likevel beholder en viss raus menneskelighet og litt gode følelser.
En birolle berger mye: Ikke spesielt vakre, men den, akk, så inntagende og sjarmerende og flotte relative nykommer Greta Gerwig i rollen som «hverdagsjenta» som er den eneste i verden som kan forandre Arthur. Til noe gjenkjennelig.
JON SELÅS