Man tar ikke Harris (64) i å gi ut uomtenksomme, udelikate album.
De er gode eller veldig gode, alle i hop. Problemet, og det er et problem, er at de er «perfekte», uten å være fantastiske.
11 av de 13 sangene er nye, egne. De er elegiske, høstlige, med livets slutt stadig nærmere i bakspeilet. Produksjonen er rock snarere enn country, med småkjipe, avstandsskapende rester av den ekkodruknede «atmosfæriske» lyden Daniel Lanois ga henne.
Innledende «The Road» er om Gram Parsons, men vil neppe erstatte «Boulder To Birmingham» i konsertsettet. Sangen til Kate McGarrigle føles nærere, mer akutt. Og er ikke bare bedre, men best.
BESTE LÅT: «Darlin' Kate»
MORTEN STÅLE NILSEN