Endelig gøy med Beastie Boys igjen.
Så bra har ikke disse gutta vært siden nittitallet. Første fullverdige album på sju år er en latterlig sammensauset oppvisning i klassisk Beastie-egenart, der overgangen mellom låter og sjangere er harmonisk sømløse, og innfall og utfall fabelaktig festlige.
New York-trioen var retro allerede på sampleklassikeren «Paul's Boutique» (1989) - årets saus er i samme liksomdaterte gryte, der like deler enkeltlåter og albumhelhet sammen manifesterer trioens enestående punkhiphopgalakse. Og det på et album som har noe så genialt idiotisk som en fargelagt QR-kode som cover.
BESTE LÅT: «Don't Play No Game That I Can't Win»
TOR MARTIN BØE