Ydmyk skjønnhet, harmonifylt disharmoni.
Det var lettere å falle for Fleet Foxes som band og konsept enn det var å elske selve debutalbumet deres, som var ofte briljant, men også hadde en andel fyllstoff.
«Helplessness Blues» når ikke de samme toppene. Revene låter fortsatt som seg selv og en nyhet er kun ny én gang. Men det er en jevnere plate, og på forunderlig vis styrker den bandets identitet uten at gjenbruksfølelsen sniker seg inn.
Det er tidløs og sakral musikk. Kall det gjerne solskinnspop, men det er den lumre stemningen rundt kveldssolen som omslutter Fleet Foxes' barokke, rustikke, akustiske musikk og skogduftende harmonier.
Imponerende er det også hvordan bandet fremstår ydmykt overfor sitt talent, sine forbilder og sitt publikum. Nerven i de selvransakende tekstene bidrar til dette.
Det er blitt et sørgmodig og utsøkt komponert stykke musikk som ville hørtes like naturlig ut for hundre år siden som det gjør nå.
BESTE LÅT: «Bedouin Dress»
THOMAS TALSETH