Blodet fosser fra knivdrepte sjeler uten at vi skremmes så veldig i denne parodien på parodiske skrekkfilmer.
Fenomenet «Skrik» er tilbake igjen, 11 år etter at «Skrik 3» herjet kinotoppen rundt om i verden. Mye har skjedd siden den gang. Ikke minst det at vi ved et lite tastetrykk på ulike digitale medier selv kan oppsøke blodig gørr, knivdolking, og andre påfunn som kjennetegner skrekksjangeren. Det banebrytende ved «Skrik» i 1996 evner ikke lenger å overraske.
Påfunnene er oppbrukt, noe som er synlig i Wes Cravens «Skrik 4» der metareferansene står i kø; enten det er tidligere «Skrik»-filmer eller andre i samme sjanger som det høylytt og ustoppelig hintes om. Wes Craven dyrker parodien for alt den er verdt og er ikke blottet for selvironi.
Men selv i det parodiske er det lite nytt å hente, og til overmål legger det en demper på spenningen. Jo da, du skvetter i stolen i ny og ne, og blodet skvetter rundt hovedpersonene, men skremt rekker du ikke å bli mellom de gjentagende parodiske referanser.
Neve Campbell er tilbake på arenaen, nok en gang utsatt for Ghostface, typen med Munchs Skrik-maske. Hun er tilbake i hjembyen, som typisk nok feirer et slags Skrik-jubileum.
Vesenet med masken har igjen slipt kniven og går grundig til verks mot den yngre befolkning - ungdom som selvfølgelig alle har et forhold til skrekkfilmer, og som dyrker seg selv og sine interesser gjennom effektiv bruk av ymse sosiale nettverk.
Andy Warhol er mannen bak fenomenet «15 minutters berømmelse». Wes Craven spinner på dette i sin nye Skrik-film, der han hevder at det ultimate ved de 15 minuttene i rampelyset er å være den personen som overlever en katastrofe. Og at det vises direkte på YouTube. Cravens mediekritikk er av den parodiske sorten, og for min del kunne han gjerne rendyrket den.
Slik det er i «Skrik 4», blir blandingen av skrekk og parodi en lett glemt hybrid.
BORGHILD MAALAND