Thrillere som avstedkommer hvisking og tisking i salen betyr enten fengslende spenning eller total forvirring: Hva gjør han der? Hvorfor kjenner hun han ikke igjen? Gikk ikke de nettopp inn der sammen?
Hvor mange handlingstråder som legges ut, og hvor elegant de nøstes opp avgjør som regel om man har lykkes eller ei. Dårlige manusforfattere løser slike floker med billige løsninger som at det hele er en drøm eller en hallusinasjon - og får seerne til å ile forbannet ut av salen.
Ikke så med «Ukjent ID». Den detter ned på riktig side og hensatte i hvert fall denne anmelder på kanten av kinosetet veldig lenge.
Filmen er en god gammeldags konspirasjonsthriller - som slett ikke fortjener toppscore for originalitet, men er et ytterst kompetent bidrag til genren.
Det handler om forskeren Martin Harris og kona Liz som er på vei til en bioteknologi-konferanse i Berlin. Like før innsjekking på hotellet finner han ut at kofferten står igjen på flyplassen - og på vei tilbake derfra krasjer taxien han kjører i og doktoren havner i koma i fire dager. Vel ute starter trøbbelet da hans kone slett ikke kjenner ham igjen - mens en fremmed mann holder hånden hennes og hevder han er doktor Martin Harris..
Den som leter etter hull og logiske brister vil garantert finne det i «Ukjent ID». Ta også et par usannsynlige tegneseriefigurer med på kjøpet - en tidligere Stasi-offiser så mystisk og allvitende at han påkaller latteren (Hitler sjøl, Bruno Ganz), og en mange hakk for glamorøs og sexy Diane Kruger som papirløs taxisjåfør fra øst-europa. Pytt.
Jeg hadde ikke ett kjedelig øyeblikk på lag med Liam Neeson - som befester posisjonen som aldrende actiongubbe med verdighet og stil. Og liker du biljakter får du et par av de tøffeste festet til lerretet på denne siden av «Jason Bourne» - som «Ukjent ID» nikker anerkjennende til hele veien uten å stjele altfor rått.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN