«Romantisk? Nei. Revolusjonært? Ja».
Professor i akuttmedisin Mads Gilberts analyse av sine egne overbevisninger ganske tidlig i «Det akutte menneske», virker bare halvveis korrekt.
Etter å ha sett hele filmen, er det vanskelig å ikke konkludere med at Gilbert har klare svermeriske trekk. Han er emosjonell, tar lett til tårene, henvender seg til hvermann som «bror». Har bilde av Che Guevara hjemme i stuen, kjæler ømt med en frossen statue av Ghandi utenfor Universitetet i Tromsø. Så «revolusjonsromantiker» da, kanskje - eller som det sies her: «Religiøs og idealistisk i en høyere enhet: Humanist!».
Gilbert virker dessuten å ha en dragning mot det eksentriske og dramatiske. Se ham danse halvnaken i naturen mens «De nære ting» spilles på den røde Tivoli-radioen. Se ham bli overrasket over at det er mulig å få kjøpt et Palestina-skjerf i New York (hvorfor i all verden er han overrasket over det?).
Knut Erik Jensens film om anestesilegen er mer hagiografi enn biografi. Like mye «cinéma vérité» som dokumentar, delvis bygget på Gilberts egne videooptak og arkivklipp av youtube-kvalitet. Jensen lar Gilbert intervjue folk han møter på gaten, og - kan det virke som - ta over regien selv.
Opptakene fra «hjemmebane» i Tromsø, hvor Porsgrunn-fødte Gilbert har det med å legge til seg en ekstra bred nordlandsdialekt, føles litt tilfeldige.
Jeg skriver «hjemmebane» i anførselstegn, for det spørs om ikke Gilberts egentlige «hjem» nå er Gaza-stripen - et av områdene der våre drømmer om en fredeligere verden dør en daglig død. Han har dratt dit siden 1970-tallet, og fikk sitt store «gjennombrudd» som mediefigur under krigen i 2008-2009, da han og kollegaen Erik Fosse (som forblir en skyggefigur i denne fremstillingen) rapporterte flittig og følelsesladet til verdenen utenfor murene.
Filmen er lite «fancy» i formen, og enda mindre interessert i å sette hovedpersonens politiske overbevisning på prøve. Et kort møte med to demonstrerende jøder utenfor et forelesningslokale i USA, er egentlig alt.
«Det akutte menneske» kunne med fordel vært strammere. Den har kraft, om enn ikke nok til å omvende dem som ikke allerede er enige med ham. Et verdifullt feltportrett av en utrettelig optimist er det uansett blitt.
MORTEN STÅLE NILSEN