(Paw Bear / VME)
Uvanlig ordinært.
Noah Lennoxs fjerde futuristiske Brian Wilson-inkarnasjon føles hverken like morgenfrisk eller nyutskutt som man skulle forvente. Det betyr ikke at Animal Collective-medlemmets magiske surrealisme har tapt seg, men at man som lytter har blitt både godt vant og bortskjemt med hans alltid fornyende, forskjønnende og besnærende romklangtåkedal. Det glitrer mest når repetisjon og sfæriske vokalharmonier forenes og nesten-misbrukes som monotont virkemiddel. For selv om man blir resistent til det sjelelindrende som gjorde «Person Pitch» så fantastisk, har han fremdeles sterke tendenser, om ikke gjennomgående like livsnødvendige.
BESTE LÅT: «Benfica»
TOR MARTIN BØE