Det handler om en dalende amerikansk superstjerne på countryhimmelen. Etter diverse personlige nedturer, piller og alt for mye vodka, er hun på rehabilitering.
Der har hun møtt en alt for kjekk aspirerende countrysanger, som dessuten er en snill og sjarmerende ung mann. Stjernens ektemann og manager er keen på en alt for tidlig comeback-tour. Stjernen er villig, dersom hennes venn får bli med som oppvarmer. Ektemannen går med på det, dersom en tidligere Miss Dallas aksepteres som turneens tredje utøver.
Det blir en turné av den problematiske sorten. Mildt sagt. Som film, derimot, fungerer dette i det store og det hele aldeles utmerket. Ikke minst fordi musikken er så rågod! Og handlingen strekker seg ut i områder som gir det hele i perioder en uventet følelsesrikdom.
For mange av oss vil country-Amerika være en kultur vi kun har mangelfutt og/eller fordomsfullt forhold til. Vi snakker om en rotfestet kultur og musikk, som vi her i Norge ofte bare ser den overfladiske parodien på. Men som i sitt hjemland lever sitt helt eget liv, har sitt helt eget enorme univers, sine egne helter, sine egne skurker, sine egne vurderinger - som man selvfølgelig heller aldri blir enige om. Bortsett fra at Merle, Willie, Hank, Loretta, Emylou og noen få andre, er udiskutable guder.
Dette er like amerikansk, som en film om baseball ville vært det. Referanseregisteret er, med andre ord, ikke uten videre gitt for et norsk publikum. Like fullt er konfliktene allmennmenneskelige og gjenkjennelige.
Så var det musikken: Gwyneth Paltrow synger riktig, riktig bra. Men unge Garrett Hedlund aller best; han både ser ut og høres ut som en ung Levon Helm (han, fra det senere The Band, du vet.) Og unge Leighton Meester følger på; hun viser seg å være noe helt annet enn bare en tidligere miss.
At det blir sentimentalt, at tragedien blir fullkommen, lykken tross alt lovende - og alt dette som hører countryen til, lar seg svelge.
Vi snakker, tross alt, om The White Man`s Blues!
JON SELÅS