Vi befinner oss i en universell syklus der mennesker, dyr og natur lever og ånder i avslappet felleskap. Det er nesten som om du kjenner lukten av jord og geiter når kameraet dveler ved store og ørsmå detaljer i denne dialogfrie betraktningen over livet på bygda; nærmere bestemt i en fattig landsby i Calabria i det sørlige Italia.
Regissør Frammartinos film løfter deg langt ut av urbane gjøremål og tvinger hjerne og hjerte til å være med på et visuelt og originalt møte med en langsom tilværelse.
Det starter med en gjeter og hans geiter; samkjørte typer i fjellet og i dalen. Gamlingen hoster og er syk, selv støv fra kirkegulvet er ikke medisin god nok. Når han dør, fødes en geitekilling. Kameraet følger det vesle krypets første steg, og de vinglete lekne sprettene til de unge killingene.
Ikke bare er det herlig komisk, men du rekker å bli fullstendig betatt av de små nurkene. Neste steg i filmens syklus er det gigantiske treet som skal hugges ned - for så å materialisere seg i filmens siste syklus; omdannelse til trekull.
Denne skildringen av naturens syklus er fri for pompøsitet. En maurs vei i et slitent ansikt, en hunds forårsakelse av bilkrasj i geitebingen, det grundige arbeidet i trekullprosessen; alt er satt sammen med et åpent blikk for livets utilsiktede munterheter.
Hvis du lar deg fascinere av denne happeningen, så oppleves filmen som en liten lykkepille.
BORGHILD MAALAND