Opplegget er velkjent: En eldre person kommer inn i filmen, tar et glass vann og en whiskey - og går i gang: Her er den virkelige historien, jeg vet det; jeg var der!
Den gamle er veterinær. Men en gang var han ung og reiste med et sirkus. Det var midt under depresjonstiden, mange hadde det forferdelig i USA. Også for sirkusfolket var hverdagen en - bokstavlig - en dans på stram line.
Hele sirkuset reiser med tog gjennom USA. Det gir anledning til små glimt av depresjonens USA. Men langt viktigere er toget som arena: En tett, tett arena, der hele livet utfolder seg på lukkede rom. Det gir temperatur og drama og konsentrasjon, vennskap og fiendskap og ømhet og rå grusomhet i en usalig, men sterk blanding.
«Vann til elefantene» har en sterk rollebesetning. Men den svikter på et avgjørende punkt: Hovedrollen.
Robert Pattinson har gjort seg til en vampyridol av enorme dimensjoner gjennom «Twilight»-konseptet. Problemet her er at han vandrer like vampyraktig omkring i denne filmen: Gustenblek med lidende, rett nakke og skulende øyne og anemisk hengende skuldre. han ser fortsatt ut som han kunne trenge en real blodoverføring, per oralt eller intravenøst. Det er sjenerende feilslått, det gir hele filmen en eim av såpeopera, som den godt kunne klart seg uten.
Dette blir så tydelig, når hele resten av rollelisten er en sann fryd, fra den mangetydige direktørfruen/beriderske Reese Witherspoon via ultrabegavede Christoph Waltz (jada, «Oberst Landa» i «Inglourious Basterds»!) til en hel rekke mindre, men meget gode biroller.
Likevel: «Vann til elefantene» er en type underholdende og spennende filmfortelling som vil glede fantastisk mange. Vi snakker simpelthen om film nærmest som romankunst.
Om enn, altså, kiosklitteratur.
JON SELÅS