Ikke «guilty». Bare «pleasure».
På mange måter er Montée den ikke-ironiske lytters Datarock. Begge band har den samme udulgte fascinasjonen for David Byrnes storhet, og bena plassert i frysetørrede åttitallsreferanser. Men ingen ville satt Anders Tjore i en farget joggedress eller nevnt «Dirty Dancing» i samme setning som Erlend Mokkelbost. (I alle fall ikke før nå.)
Montée tilhører den delen av universet hvor David Bowies flørt med Berlin var mer enn en redefinering av svulstighet, og hvor «Stop Making Sense» er den eneste sanne musikkfilm. Likevel har hver eneste omtale av kunstpoperne en tendens til å inkludere begrepene «guilty pleasures», «fravær av ironi» og en eller annen variasjon av «luksuskitsch».
Det er meningsløs apologetikk. Deres andre album høres riktignok ut som en striglet limousin på en solfylt Miami Vice-yacht, men klarer på enda kløktigere vis å vie seg til de verdifulle elementene av nevnte tiår. Enkelte låter er dvelende transportetapper, noe som er med på å gjøre de frihetsrungende trekkene ved de beste låtene til fantastiske høydedrag. Denne måten å forene musikksynsersmilerynker med dansbar folkelighet på fordrer en avsluttende klisjé: Dette er pur popkunst.
Beste låt: «Closer To You»
TOR MARTIN BØE