Dans med Ulver.
Lysere og mer melodiøse enn noensinne, men aldri mindre ambisiøst. Heldigvis bikker det kun over i det statisk pretensiøse på platens fjorten minutter lange postludium.
Med andre ord - langt unna Ulver-gründer Kristoffer Ryggs svartmetallstart på nittitallet. Ulver har siden blitt et helt særegent fenomen med internasjonal kultstatus (Soprano Jr. hadde Ulver-plakat på rommet), og de nekter seg ingenting av musikalske utfordringer. Heller ikke tilnærmet tradisjonell rock og pop, med progressivt fortegn á la tidlig Pink Floyd, noe også den flate vokalen gir assosiasjoner til. Eller smellvakker kammermusikk. Storslåtte ambiente lydbilder. Mørk doom-elektronika. I det hele tatt - Ulver er fremdeles noe for seg selv.
BESTE LÅT: «Providence»
STEIN ØSTBØ