Forvirrende modig.
Jens Jørgen Carelius Krogsveen gjør det ikke lett for seg selv. Hans tredje album er soundtracket til en film. Som ikke er filmet. Om det visuelle i arkitekturen. Karakteristikaene som løftet 28-åringens tidligere retrofascinerende utgivelser er for det meste forkastet til fordel for dvelende orkesterstykker - der vokalen er like mye instrument som historieformidler. Behagelig suggererende og dyktig gjort, men også progsausete og vanskelig gjennomtrengelig. Selv om det er noe overdrevent bygningskjølig og geometrisk over prosjektet, lander Carelius, med tiden, likevel på riktig side av interessant.
BESTE LÅT: «The Tower»
TOR MARTIN BØE