Høy standard. Godt håndverk.
Så snørrungete har rocken vært, at Paul Simon (69) ofte er blitt angrepet for dyder vi setter umåtelig stor pris på hos utøvere av andre yrker. Flittighet. Stabilitet. Høy standard. Godt håndverk.
Paul Simon ble aldri «kul». Levde ikke hardt, døde ikke ung. Nå som røyken etter alt å dømme har lagt seg, kan han unne seg et lite smil. For Rhymin' Simon har sangene. Og sangene vi elsker er, ifølge en av tekstene her, viktige nok til at vi vil huske dem når vi en dag skal innlede vår første konversasjon med Vårherre: «Lord, is it Be Bop A Lu La / or Ooo Papa Doo?»,
Indierock-hipsterne har oppdaget ham nå, og peker gjerne på solodebuten «Paul Simon» (1972) og den afrobeatinspirerte «Graceland» (1986). Ikke alle har fått med seg at Simon, som det barnet av New Yorks gatekultur han er, har sluppet søramerikanske, afroamerikanske og afrikanske rytmer inn i musikken sin hele veien, i alle fall fra og med Simon & Garfunkels «Bridge Over Troubled Water» (1970).
Han gjør det ennå. Ikke slik å forstå at kortvokste, jødiske Simon tror at han er Fela Kuti. Det strukturelle i sangene kommer nesten alltid fra folk- og popmusikken.
Han er, tross alt, en av rockens store melodikere. De rene, kriblende gitarfigurene og det tidvis komplekse trommespillet fungerer som frydefullt yrende garnityr. Atmosfæren og musikken - helt ubastant, fri for A4-konvensjoner, den flyter - kan minne om den på det mest undervurderte albumet hans, det nevrotiske mesterverket «Hearts And Bones» (1983). «So Beautiful Or So What» er imidlertid mye lettere til sinns.
Tekstene er riktignok «berre kjærleik og død». Men Simon synger om de store tingene med påfallende godt humør. Han er bekymret for byråkratiet i himmelen.
For at kloden han kommer til å etterlate sine barn på, kommer til å være full av trøbbel og sorg.
Livet er en «forestilling uten et plot», og du må ta det på det største alvor og gi pokker på én og samme tid.
Simon er en av de få poplåtskrivere hvis tekster står seg godt på papiret.
Men det er når den milde stemmen og de grasiøse melodiene bærer dem frem at elegant magi oppstår.
Alle Pauls Simons plater er utmerkede. En håndfull av dem føles litt ekstra spesielle. Dette er en slik.
BESTE LÅT: «The Afterlife»
MORTE STÅLE NILSEN