Stabssersjant Michael Nantz (Eckhart) hadde egentlig tenkt å pensjonere seg i dag. Men nei. Et tjuetalls byer på jordkloden blir plutselig angrepet av vesener fra verdensrommet. De kommer fordi de trenger vannet vårt. Det er i alle fall teorien.
Det er alt vi trenger å vite, og forklaringen legger beslag på de femten første minuttene av spilletiden. Etter det er unnagjort, er «World Invasion: Battle Los Angeles» en eneste lang, hysterisk kampscene; en «defcon 1»-orgie av helt sjeldent nådeløs konsekvens.
Skuespillerne tar seg av og til tid til å lire av seg dialog så lattervekkende klisjépreget at jeg ikke bare mistenker, men er helt sikker på, at manusforfatteren skrev den med et ironisk glis om kjeften (ingen er så dum, ikke egentlig).
«Ideen» er av klassisk B-filmkaliber (fienden man ikke skjønner hvem er), og dramaturgien er hentet fra den klaustrofobiske, innstendige skrekk- og zombiefilm-skolen: Ikke før har man fått tatt kverken av han der, før det kommer én til, to til, tre til - til slutt dessuten en ubemannet drone som er helt umulig å bli kvitt.
Forskjellen er at denne filmen har kostet mange penger, og at scenene fra et utradert Los Angeles føles ubehagelig virkelighetsnære etter TV-bildene fra naturkatastrofen i Japan. Utenomjordingene ser sånn passe skumle ut, definitivt inspirert av H.R. Gigers «siste ord i alien-saken»-skapninger for «Alien» (1979).
Eksplosjonene er fete. Men Eckhart er, den firkantede kjeven og kløften i haken til tross, en blek helt (vår tids Bill Pullman, vet du). Og alt hadde blitt så mye, mye mer spennende om vi rent faktisk hadde evnet å bry oss om hvordan det skal gå med disse pappmenneskene.
MORTEN STÅLE NILSEN