Full åpenhet: «Dødens drabanter» er undertegnedes første Varg Veum-film. Da de første Gunnar Staalesen-filmatiseringene kom, satt jeg meg ned og regnet på saken. Kom frem til at filmhistorien er lang, og livet latterlig kort.
Ikke den dummeste beslutningen jeg har tatt, om vi skal dømme ut fra «Dødens drabanter». Og det skal «vi» jo.
Altså, ambisjonsnivået i filmen er i utgangspunktet såpass lavt at det neppe vil plage noen å se den. Men dersom «Dødens drabanter» hadde vært en helt vanlig fredagskrim på TV2, hadde du likevel blitt ganske skuffet.
Et ektepar blir drept på bygda. Fostersønnen deres, Jan Egil, blir observert løpende fra åstedet, men en ung jente på slep. Førstebetjent Hamre (den som oftest ytterst severdig sleske Bjørn Floberg, temmet her) mener rimelig nok at saken er biff, og blir ikke mindre sikker da unggutten innrømmer drapet. Men det er før Veum (Trond Espen Seim), som kjenner gutten fra sin fortid i barnevernet, uttaler de bevingede ord: «Han er ikke typen som går rundt og dreper folk».
Veum får mange anledninger til å utgyte tilsvarende åndfullheter etter hvert som mysteriet rulles opp. «Driver Jan Egil med GHB?!», skvetter han på et tidspunkt, og bringer tankene i retning den sagnomsuste norske narko-kultkalkunen «Himmel og helvete» (1970). Den aller verste replikken spares til scenen der Veum ønsker å avslutte en telefonkrangel med samboeren (Lene Nystrøm): «Karin! Du er deilig», sier han.
Forholdet de to imellom er da også det svakeste av filmens mange svake punkter. Lite her, som tyder på at dette er et par som «elsker». Eller at skuespillerne så mye som møtte hverandre før regissøren skrek «action».
Samspillet med barnevernsarbeideren Cecilie, som Varg forlot en gang i hine hårde, er tilsvarende lite «hett». Hun spilles av Line Verndal: Sunn norsk sjarm personifisert. To slurker vin, og Cecilie og Varg får selvsagt et «tilbakefall». Det virker som om begge egentlig ville ha foretrukket å bare forstette å drikke, og latt det bli med det.
Nystrøm er en marginalt bedre skuespiller enn hun var sanger. Det betyr ingenting. Seim synes å forveksle «dystre karaktertrekk» med det å gå rundt og se ut som han har solgt smør og ikke fått betaling.
Jeg kunne fortsatt. Om «symbolikken»: Glasset på fotografiet Jan Egils biologiske mor har av de to sammen, er sprukket! Om den underlig medvindspregede «etterforskningen»: Varg er ofte der når det skjer, og er ellers en kløpper til å finne spor på første forsøk. Om hvordan Vestlands-naturen og miljøene er dårlig utnyttet.
Men jeg får la være. Om det er giddalaus norsk krim du vil ha, er det bare å beinfly til din lokale kinematograf.
MORTEN STÅLE NILSEN