Åpningsfilm, Kosmorama, Trondheim Internasjonale Filmfestival: «Hjelp, vi er russ!»
O russetid! Med sin drekking og p. in g og festing og systematiske uansvarlighet etter såååå mange års skolegang. Morsomt, vel?
Akk ja; vi er vel noen som har mer erfart den slitsomme biten, når sant skal sies. Og slitsomt blir det unektelig for en usalig gjeng senpubertale russ fra det definitive Utkant-Norge, Ødevåg kallet, som vil på russetreff i Rogaland. Men som først må nedkjempe en idiot av en rektor og en sosiopatisk lensmann med stående kretsrekord i svetteringer under armene.
Forbløffet
Faren med å forsøke å beskrive «handlingen», er at det kan komme til å høre morsomt ut. Og opplegget virker unektelig lovende, med sitt utgangspunkt i Tappluft Pictures, rølpeleverandøren fremfor noen i norsk film for tiden.
Derfor blir man nesten forbløffet over mangel på sting og sammenheng og «tak» i denne historien. Det blir rett og slett fjetrende umorsomt, der den ene scenen etter den andre fordunster i svarte plattheter, overspill, mangel på sammenheng og direkte pinligheter.
Det skal sies, i saklighetens navn, at det muligens hadde hjulpet noe om man hadde hatt mulighet til å forstå hva som blir sagt. Et fungerende og klart oppfattbart talespråk bør man kanskje kunne forvente av en moderne film, selv på dialekt.
Nedslående
Jeg vet sannelig ikke hva jeg hadde ventet meg av denne filmen; slikt vil man jo gjerne la filmen selv gi svar på. Men energiløs, poengløs og hjelpeløst vildrende, spakt russerop mot mektige Vestlands-fjell kom som en nedslående overraskelse.
At russebussen Russt-Haugen får litt rosa drahjelp av sossekjerra Clitoruss, får så være. Og spyet ser ekte ut, puppedrømmene likeså.
Uansett vil denne filmen kreve minst en halv kasse øl pr. publikummer for å fremstå morsom.
Jeg var, dessverre, edru ved påsyn.
JON SELÅS