Håkan Nesser: «DE ENSOMME»
Oversatt av Elisabeth Bjørnson
Gyldendal
476 s., kr. 379,-
En sekstiårig mann faller i døden utfor et stup.
Trettifem år tidligere falt hans samboer ned og omkom på nøyaktig samme sted. Tilfeldig? Neppe. «De ensomme» utspiller seg rundt oppklaringen av disse dødsfallene. Historien står på to ujevne ben, fortid og nåtid. Avdukingen foregår langsomt, nesten som snømåking med teskje.
Likevel er det blodomløp i fortellingen, særlig i fortidsbenet. Tre par møtes sent på sekstitallet og omgås tett i noen år. Så leier de en buss og drar på europatur. Der hender det noe skjellsettende som forandrer alt. Etter dette oppløses flokken og møtes bare to ganger til.
Helt på slutten, i det svake nåtidsbenet, avdekkes pasjonsdramaet bak dramatikken, noe som kommer totalt overraskende, omtrent som om Nesser husker på at han må avslutte boken før eller siden. Nerven i romanen ligger i relasjonsbeskrivelsene og mindre i drapsgåtene. Fortellerbena er ujevne, så romanen får et låghalt ganglag.
BERIT KOBRO