Jeg mener: De er 30 eller vel så det, de fikser ikke livene sine, de mestrer ikke damene sine, de mestrer ikke å være mann.
Dette er unge menn som er mishandlet - eller har drevet selvpiningen langt nok - til å tro at alt er deres egen skyld, at de bør ta på seg alle andres feiltrinn og ber om unnskyldning der et formidabelt maskulint primalskrik burde vært motangrepet.
Enhver ny norsk film med en sånn hovedperson, blir etter hvert mer en variasjon over et utslitt tema, enn en ny film.
Og det rammer definitivt «UMEÅ4ever», som handler om Stian, 31, som drar til Umeå i Sverige på desperat jakt etter en sommerforelskelse, når absolutt alt annet går ham i mot hjemme i Oslo. Hans «bestevenn», Anders, blir med på turen. Det gjør alle ting mye, mye verre¿.
Historien er i utgangspunktet OK, den. Og det skal sies: Filmen har, mot slutten, sine 10 minutter med snert og poeng. Skuespillerne jobber ærlig og greit nok, musikken er vektlagt og vellykket.
Men, så kommer dette «men», som dessverre betyr at «Umeå4ever» blir så trasig middels i alt sitt vesen:
Stian selv og det som skjer med ham i brorparten av filmen, er så gjennomsnittlig og forventet og gjennombeskrevet på forhånd, at man knapt gidder å reagere. Langt mindre le - eller gråte, for den saks skyld.
Derfor blir det nokså umulig å identifisere seg med ham; det er endog vanskelig å ønske ham alt godt. Selv om han helt sikkert fortjener det.
Det kommer mange norske filmer for tiden. Noen, kanskje særlig filmene for barn og ungdom, synes å lykkes. Mye annet - selvfølgelig med fine unntak! - vitner dessverre om at norsk film akkurat for tiden befinner seg en smule i dødvanne. Hvor er de de nye og annerledes grep, som definitivt beviser en ny films eksistensberettigelse?!
Det er lett å se at «Umeå4ever» er gjort med de ærligste hensikter og med skikkelig håndverk underveis.
Det hjelper den bare et kort stykke på vei.
JON SELÅS